For to uker siden hadde jeg den ære å snakke om tegneserier på National Cartoonists Society's 69th Reuben Awards. (Det er som Oscar av tegneserie.)
Jeg jobbet i flere måneder på presentasjonen min. Jeg rewrote hele tiden scriptet, raffinerte bildene, og praktiserte hele greia om og om igjen. Men så fokusert som jeg var på hovedinnholdet, var de innledende tegningene jeg bekymret mest om.
Tingen om å være tegneserier, jobber du for det meste i vakuum. Du skriver vitser, tegner bildene dine og sender dem ut i verden for å lykkes eller mislykkes uten deg. Men for denne presentasjonen vil jeg vise og lese tegneseriene høyt foran mine inkjente jevnaldrende. Det er litt press.
Denne tegneserien var en som jeg valgte å åpne presentasjonen min. Det er litt wordy, men det er et morsomt bilde. Bildet tar en merkelig tur på slutten, og heldigvis fikk det en god latter.
Og når jeg hadde et godt par under mitt belte, gikk resten av presentasjonen av uten et løft.
Puh!
